Jeg leste igjennom den svarte boken min i dag. Den som er fylt med alle de vakre minnene. Alle tankene. På en merkelig måte synes jeg mine egne ord er spennende lesning. Er det ikke rart hvor mye man forandrer seg dag til dag. Har du sett serien ?A tale of memories?? Den er japansk og handler om en jente som ikke husker morgen dagen. Eneste måten å være litt seg selv er å skrive alt ned i en rosa dagbok.

Put your wishes into the memories you do not want to forget.

- EF: a tale of memories

Kanskje gjelder det ikke bare henne. Kanskje våkner vi vær morgen og er en litt annen person. Som om følelsene våre er litt annerledes. Meningene våre litt forandret. Tankene våre litt nye. Det er både gode å dårlige ting ved det. For noen morgener er vakre, man er den personen man ønsker å være. Og når livet endelig er der man vil, kan man våkne opp og oppdage det motsatte.

Likevel er det viktig at vi ikke er frosset i tid og rom, i tanker og følelser. For hvordan kunne vi da ha gjort de dårlige tingene gode? Dessuten handler livet om mer enn evighet lykke. Det handler også om nedturene. Det handler om øyeblikkene som får deg til å gråte. Eller de hvor du stirrer motløst ut av vinduet. På en merkelig måte handler det også om å få hjertet knust.

?Because she learned about happiness, she feels lonely for the first time. And because she knows unhappiness, she understands happiness for the first time. ?

- EF: A tale of memories

Når livet handler om alt det som får oss knust, handler det også om det som bygger oss opp. Men ikke minst reisen mellom motpolene. Den kraften vi selv legger i livene våre. Som gjør at vi husker gårsdagen. Vi må faktisk jobbe litt for hvem vi er vær dag. Hvem vi ønsker å være. På den måten jobber man også mot hvordan man vil leve. Hvis jeg klarer det, så håper jeg at den svarte boken kun blir fylt med lyse minner.

- Kvantitet

Jeg fikk ikke til å legge inn første episode men anbefaler å se den http://www.animefreak.tv/watch/ef-tale-memories-english-dubbed-online-free

Jeg er tilbake i Norge. Norge med den lette friske luften. Med den hvite snøen. Alle menneskene jeg trives med. Og ikke minst alle vanene som fyller hverdagen min. Plutselig kjenner jeg at gamle tanker og stengsler slutter seg om meg. Redsler som ikke har betydd noe i utlandet blir plutselig gjeldende. I det jeg legger meg i min egen seng. I det jeg går av på det vanlige t-bane stoppet. I det jeg ser den velkjente universitetsbygningen.

I løpet av det siste året har jeg innsett at jeg liker vaner. Jeg liker å ha en fast ting å gå til vær morgen. Liker å stå opp på det samme tidspunktet. Men akkurat nå føles det som om det kun fører til reproduksjon av gamle redsler. Ofte ubegrunnede og unødvendige redsler. Jeg tok avgjørelser i Brussel, som påvirker livet mitt her. Noe som føltes og virket riktig der. Som jeg aldri turte her. Men likevel, frykten ved det valget fyller meg med en gang jeg sitter i vante omgivelser.

?You have to risk going too far to discover just how far you can really go.?

- Jim Rohn

Jeg lurer på om det å leve uten vaner er løsningen. Å ikke frykte noen forandringer. Er det måten å leve uten irrasjonalitet? Jeg tviler. Jeg tviler på at det er noen vei å flykte fra ens egne stengsler. Antagelig må man jobbe med dem. Innse at ja, det er det beste valget. Selv om det ikke virker riktig bestandig. For fornuften i meg taler for en gangs skyld i takt med hjertet.

- Kvantitet

Og en liten ting til. Oslo vokser virkelig på meg. En by jeg dag for dag lærer å elske.

Jeg har en sånn spesiell uke. En sånn vakker en. Du vet når uansett hva du gjør, så er det riktig. Utrolig at noen dager kan være sånn. At noen uker kan være sånn. Men jeg trengte det nå da. Og det er jo høstferie, for alle som ikke går på universitet da. Det er sånne uker som denne, bank i bordet, som får meg til å tro på karma. For en del av meg tror at jeg fortjente dette nå. At jeg har jobbet hardt for en uke som bare er fin og vakker.

Man har rett til så mye glede og lykke som man selv gir andre.

- Ernst von Feuchtersleben

Hva er egentlig karma? Hvis vi først er inne på det. Folk er så uenige med hverandre om det. Handler det om å få et bedre liv neste gang? For meg representerer karma en form for rettferdighet, og jeg lurer på hvor mange ganger folk har sagt det er ulogisk. Men jeg tenker litt at alle mennesker er tildelt en bott med lykke. Og bruker du alt av den i en periode er du dømt til å ha det ulykkelig senere. Men samtidig vil det si at hvis du har det tøft en periode, så vil det finnes en oppoverbakke.

Men er det rettferdighet? Nei, jeg tviler på det. For noen jobber hardt for å oppnå det vakre. Andre bare flyter på en luftmadrass og håper at vinden blåser mot land. På den måten kan man påvirke sin egen karma, eller sin egen pott med lykke. Et smil til et annet menneske og den stiger litt. Å lese til en prøve, vaske badet. Alle sånne ting som må gjøres. Og lar du det være, så kommer det til slutt tilbake til deg.

Et lykkelig menneske er en som skaper seg selv lykke.

- Marcus Aurelius

Som vanlig har jeg nok misforstått et utrykk. Karma ja, sikkert. Egentlig så har jeg en tro på at det lønner seg å jobbe for å nå sine mål. Men jeg har også en tro på at det lønner seg å være snill. Medmenneskelighet er en dyd som vil bli belønnet. Det er viktig å smile og være glad. Og jeg takker for en vakker uke. Håper på at tiden framover vil være like vakker. Jeg er vel villig til å jobbe for det.

- Fontene

Jeg så en film i kveld. Noe som er en ganske vanlig del av hybel tilværelsen. Men denne var vakker, satte spor. Jeg har alltid vært en tilhenger av meningsløse filmer, for å koble av. Men den siste uka har filmene mer vært et middel for å koble på. Denne filmen koblet meg virkelig på, fikk meg til å se ting jeg før tenkte på. Hvis du kom til å dø ung, så ville verden sett annerledes ut. Hvor mye av livet settes ikke opp med tanke på at vi blir gamle? Hele meningen med livet er innimellom å jobbe mot morgendagen.

Hadde du spurt meg for et år siden, ville jeg sagt jeg gjorde nøyaktig det jeg ville. Eller nesten. Men hadde jeg død i morgen, hadde jeg ikke angret på noe. For et år siden. Nå er det mye jeg ville angret på. Jeg satser på at morgendagen bringer pauser. Gir meg tid til å puste. Gir meg mulighetene jeg lengter etter. Men hvorfor skal morgendagen gjøre det? For til slutt er det vel jeg som må skape pausene. Gjøre livet mitt til det jeg drømmer om.

Hva er det egentlig jeg drømmer om? Hva er det jeg ikke gjør i dag, som jeg gjerne skulle gjort i morgen? Ofte er det små ting, ofte er blogging. Noen ganger er det å dra på kino. Andre ganger det å gå på ski. Lese en bok. Male, jeg kan knapt huske sist jeg holdt i en pensel. Eller å tegne. Å få utrykk ned på ark. Få bildet synlig for alle rundt deg. Det er sånne små ting som fikk meg til å puste. Til å føle meg som meg. Og de små tingene renner sakte bort fra hverdagen.

Alle sier at studietiden er den beste du har. Jeg tror aldri har opplevd så mye på så kort tid som det siste halve året. Og mye av det er bra. Jeg er sikker på at det er minner som har styrket meg. Som vil få meg til å smile når jeg blir gammel. Antagelig er det også opplevelser som gir meg en alderdom, på måter. Gir livet en overfladisk mening, og vær dag en mening. Men det gir ikke meg al mening. Vi trenger vel alle noe mer, innimellom? Noen ganger har jeg lyst til å hoppe. Gjøre det som jeg ikke gjør, fordi jeg vet jeg blir gammel. Men kanskje skal jeg tenke at jeg aldri vil passere tredve år. For da vil morgendagen se ganske annerledes ut.

- Kvantitet

Jeg har prøvd å tenke litt i dag. Det høres antagelig tåpelig ut. Men før, når jeg møtte folk, trodde de alltid at jeg tenkte. Som om alle så tankene som svirret rundt i hodet mitt. Jeg tror det er noe av grunnen til at jeg har vært litt annerledes. Når du hele tiden tar hensyn, og ser rundt deg, da er det ikke lett å oppføre seg normalt. Ikke at det nødvendigvis er et mål i seg selv. For hva er vel det egentlig å være normal?

Noen ganger sitter jeg og tenker, andre ganger bare sitter jeg.

- Winnie the pooh

Det å være normal vil jeg si at kommer ann på hvem du omgås. Men det handler også om å være istand til å omgås mennesker. Å kunne smile. Forstå spøker som egentlig ikke er din humor. Det å kunne delta i en samtale. Smaltalk. Sånne små uvikte ting, som på ingen måte definerer deg, det gjør deg normal. Du kan være verdens beste ballettdanserinne, og fortsatt være normal. Men da er du jo også helt klart spesiell. Det å være normal handler ikke om å være lik alle andre. På ingen måte. Det handler om helt andre ting. Om de små få tingene som gjør oss like.

Menneske har dette merkelige behov for å være sosiale. Hvor mye betyr vel ikke en klem? Et oppriktig kompliment fra en fremmed? Eller å bli inkludert i samtalen i lunsjen. Alle disse små tingene er felles for alle mennesker. Men de definerer menneske, ikke individet. Jeg helt sikker på at du og jeg har noen helt like grunnleggende verdier. Og jeg er helt sikker på at vi er totalt forskjellig på mange områder. Vi er like, men fortsatt totalt ulike.

Let go of the past and go for the future. Go confidently in the direction of your dreams. Live the life you imagined.

- Henry David Thoreau

Så er som vanlig, hva er tanken bak dette litt spredde resonnementet. Som sagt, jeg tenkte igjen i dag. For meg er det lettere å være normal hvis jeg slår av tankene. Det er lettere å se verden foran seg. Smile på de riktige stedene. Faktisk glede seg over menneskene rundt meg. Men noen ganger virker det som om det eneste som virkelig betyr noe, er tanker. Og hvilken verdi har da smilene, latteren, gleden, hvis det ikke er noen tanker rundt den? For hvis jeg ikke tenker at jeg er glad. Hvis jeg ikke forstår at jeg er glad. Er jeg egentlig glad?

- Kvantitet

Hva gir egentlig livet mening?

Om 10 minutter slokker jeg lyset i hybelen. Skrur ned varmen, låser døra. Så skal jeg dra hetta neddover ansiktet før jeg går mot t-banen. Jeg kommer til å ha en merkelig klump i magen. På ryggen henger klærne mine, macen. Jeg skal jeg hjem til Jul.

Det blir rart. Det blir deilig. Jeg gleder meg til hjemmelaget mat. Til et stort hus med mange rom. Jeg gleder meg til peis med ved. Til latter, og pianospill. Til venna mine som kommer hjem til jul.

?Christmas is not a time nor a season, but a state of mind. To cherish peace and goodwill, to be plenteous in mercy, is to have the real spirit of Christmas.

- Calvin Coolidge

Men det blir virkelig rart. Jeg gruer meg til å ikke ha alle innenfor nærmeste steinkast. Jeg kommer til å savne forelesningene. Til å savne kaffeavtaler, og seine kvelder.

Men en ting er det som er spennende med denne jula. Det er første gang jeg har julestemning på mange år.

- Kvantitet

Hva skal du i Jula?

Jeg fant denne på en annen blogg. Og vel, den ga meg gåsehud. Resten av filmen tror jeg taler for seg selv.

This film was made by 17 year old Josh Beattie.

Dear Claire,

Okay, well um. Where to start? You?ll probably never read this. In fact, chances are it won?t even reach you. I?m probably just writing this for myself, you know. For therapeutic reasons. I guess I should just say all this stuff. Especially by now, but it helps to write things down or else I stutter and forget, and generally make an idiot of myself.

It?s September 3rd today. That means it would have been our two years and 6 months anniversary. You know I always complained that month anniversaries were for twelve year olds but you always kinda liked the idea so happy hypothetical anniversary. I know you?d probably roll your eyes at me, bringing that up and I?m aware that it?s been well over a year since now you, uh, left me. Well one year, three months, and sixteen days. I think right now, I?ve finished the process you know? And I?ve finally come to terms with the fact that you?re not going to come back?ever. And I think I?m out of the phase where I just lie on my floor hoping that you?d just turn up on my doorstep. You know what, I?m doing okay. Getting there, baby steps.

I?ve even um, I?ve even been sorta seeing a girl. Jess, is her name. They?re going to keep telling it?s a, you know, a positive step in getting over you and stuff. And don?t get me wrong, she?s a nice girl but, different. It?s funny. Your muscles have a certain memory about them. That?s why we can tie our shoes or play piano without looking. But then you spend a long enough time with someone and your bodies memorize each other you know? The warmth of your back, the pace of your heartbeat, your tickly eyelashes and the way your fingers would curl in sequence when I used to play with your palm. Another person is like moving to a new country where you don?t know the language. It?s a scary thing. And she voluntarily eats celery. Who does that?

You know people are always on about, ?You?ll find someone else! There?s plenty more fish in the sea!? Well you know what, I feel like a friggin? fish in a bucket. I?ve been reading lots. Non-fiction mostly. Did I ever tell you about the theory of the multi-verse? It says that there?s an infinite amount of hypothetical universes parallel to ours that contain every single possible set of circumstances.Kinda got me thinking you know? Means that somewhere, there might be a world in which on that 15th of February, we never had that argument, and I didn?t say all those things I didn?t mean, and you didn?t walk away without another word. Or maybe there?s another world in which I?chased after you. And we?d still be together and catch the train together, and do couply things and have bubble tea with those god-awful slimy globules of jelly down the bottom which I hate.

Sometimes, on my way, I walk past your house and every time I do, I get this weird urge to knock on the door which is stupid because I know you wouldn?t answer it. Well, in any case, it?s technically your old house now. You?re?nowadays, you?re quite far away with your new life and all. I wonder if you even remember me sometimes. I?I wish you?d talk to me. Give me some vague sign that you do remember. ?Cause you know what? I?m not doing well, life is actually pretty shit. And look at me. I?ve gone this whole page without using the L-word once so far. But looking at it objectively, realistically I?I?d say that I still love you. And I?m kinda afraid I won?t ever really stop?loving you. I hope they?re treating you well up there because I miss you more than ever.

Love, Sonny.

Denne filmen ga meg mange tanker sånn på morgenkvisten. En av de filmene som virkelig har rørt meg. Og overrasket meg. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å elske noen så høyt. Og jeg lurer på om han hadde elsket henne så høyt, hvis hun ikke døde. Huff, det var en stygg tanke. Men... Jeg vet ikke. Nå skal jeg la dere tenke for dere selv.

- Kvantitet

Hva synes du om filmen?

http://www.youtube.com/watch?v=qHDt2t0oO7g

If I could save time in a bottle

The first thing that I'd like to do

Is to save every day 'til eternity passes away
Just to spend them with you

If I could make days last forever
If words could make wishes come true
I'd save every day like a treasure and then
Again, I would spend them with you

But there never seems to be enough time
To do the things you want to do once you find them
I've looked around enough to know
That you're the one I want to go through time with

If I had a box just for wishes
And dreams that had never come true
The box would be empty except for the memory
Of how they were answered by you

But there never seems to be enough time
To do the things you want to do once you find them
I've looked around enough to know
That you're the one I want to go through time with

Tror du vi noen gang dør? Ja, sånn virkelig dør? At tankene forlater kroppen. At sjelen forlater livet, hvis vi har en sjel da. Man sier at man lever evig. Fordi man ikke blir glemt av de som elsket en. Men det kommer et tidspunkt hvor de også dør. Hvor alle du noen gang har rørt, er døde. Det kommer et tidspunkt hvor alt er annerledes. Men hvordan hadde verden sett ut hvis du ikke hadde levd? Det sies at et slag med vingene til en sommerfugl kan skape orkan på andre siden av jorden.

Death? Why this fuss about death. Use your imagination, try to visualize a world without death! ... Death is the essential condition of life, not an evil.

Charlotte Perkins Gilman

Tror du at du vil sette spor igjen etter deg? At en liten ting du valgte, vil forandre livet til mange? Antagelig er summen av fleres handlinger fatale. Konsekvensene er uviste. Men det som er skremmende med å forandre, er at det ikke nødvendigvis er positivt. Om Leonardo da Vinci viste at han ville være en tenkerne bak flygemaskinen, er usikkert. Om han viste at de senere ville bli brukt som dødsmaksiner, det er også usikker. Er konsekvensene av dine valg gode eller dårlige?

Men hva er egentlig godt og vondt, galt og riktig, uansett? Det å forutse konsekvense av mine handlinger om 100 år er umulig. Om tusen år er nesten utenkelig. Trodde Jesus at han ville skape en kraftig konfliktlinje som ville utnyttes av maktpersoner i tusner av år? Trodde Jesus det. Og i så fall, ville han gjort det samme valget? Hadde du fulgt ham, der han sa at alle mennesker hadde en verdi, vis du viste hva du støttet opp om? Eller kanskje forstod du at det til slutt ville føre til en likhet? Nei, ingen tenker sånn. Man velger for seg selv, der og da. Alt annet vil føre til at man ikke velger. Å det og ikke velge, det er også et valg.

Die when I may, I want it said of me by those who knew me best, that I always plucked a thistle and planted a flower where I thought a flower would grow.

- Abraham Lincoln



Så vi vandrer, eller faller, gjennom livet. Vi tar valg vær eneste dag, ofte uten en eneste tanke. Noen ganger ser vi på mennesker, bryr oss. Andre ganger ser vi ingenting. Noen ganger velger vi å fortsette. Andre ganger stopper vi. Innimellom tenker vi også på konsekvensene, i det vi panter en flaske. Kaster papir. Og slik faller vi gjennom livet. Vi elsker. Vi smiler. Vi ler. Vi gråter. Men til slutt så tror jeg de fleste har hatt de bra. At de færeste, under noen omstendigheter, ville ha valgt å ikke leve. Og vær enkelt av oss rør ved verden. Med små sommerfuglvinger. Og selv om ingen husker oss. Ingen vet hva du het. Ja, så dør vi vel egentlig aldri.

- Kvantitet

Hvordan påvirker live ditt framtiden?

Det gjør ikke så mye at det snør ute. At det blåser. At det er kaldt. Det gjør ikke så mye at det er eksamen i morgen. At jeg ikke kan alt. Eller at jeg ikke gidder å lese mer. Det gjør egentlig ikke så mye. For jeg har det bra nå. Og jeg er en naiv posetiv skapning som tror det ordner seg. På en eller annen måte vil det ordne seg. Og på en eller annen måte vil alt blir bra og perfekt. Jeg får høre at jeg er litt naiv. Litt for positiv. Men verden er mye vakrere da.

Moren sa noe til meg når jeg var liten «Husk, du har alltid et valg.» «Du kan velge å se på et menneske å se det vakre ved det, eller du kan se det stygge.» Etter at hun sa det prøver jeg å leve etter det. For alle mennesker er sammensatte vesner. Kanskje kan man si at du har for stor nese. Men kanskje har du verdens vakreste øyne. Og fokuserer man på øynene dine, da blir du jo verdens vakreste. Når det da er sånn med alle mennesker, blir jo alle mennesker pene. Og da blir jo verden vakker, nærmest fantastisk.

Life's a climb... but the view is great

- Travis Brody, Hannah Montana ? The Movie

Det var en ting til moren min sa. «Når du er i en situasjon kan du alltid fokusere på det positive, eller det negative. Det er ditt valg.» Jeg tror ingen er så dumme at de ønsker å fokusere på det negative. Vi prøver, om enn ikke vellykket å fokusere på det positive. At snøen ute er pen å se på. At jeg har lest en del, jeg kunne lest mindre. Og stryker jeg, da kan jeg gjøre noe helt annet med livet mitt. Og vis jeg står, da kan jeg fortsette med et studie jeg virkelig liker.

Det betyr jo ikke at man skal seile gjennom livet og håpe at alt ordner seg. Forhåpentligvis gjør det det. Men jeg tror det krever en innsats. Men innsatsen koster så mye mindre, vis den er gjort med et smil om munnen. Da kan det å bestige et høyt fjell, virke som en koselig tur, fordi du venter på utsikten, eller liker å gå. Jeg tror det er best å like å gå. Sånn at hele ferden er noe som er vært å få med seg.

- Kvantitet

Hva fokuserer du på?

PS: Noen som vet hvordan jeg legger inn Youtube-musikk inn i innlegg på Mac?